Tara!

Fant ut jeg måtte skrive noen ord om Tara og at hun har vært på ferie her i 8 dager.  

Tara har ikke vært her siden sommeren i fjor.  Og Bonnie som er så usosial med andre hunder, synes det var kjedelig å dele meg med noen.  Hun er jo en skikkelig mammajente.  Selv om hun ikke viser det med å gjøre noe, så lyser det ut av øynene hennes.  Tara er pysete med større hunder og Bonnie er Bonnie. Dette ville bli 8 morsomme dager. 

Vi benyttet hver ettermiddag til å reise til kyststien for slipp nå før båndtvangen setter inn.  Og ja, de fant ut av hverandre.  Bonnie satt den første kvelden og glodde stygt på Tara. Dagen etter tror jeg hun gav opp.  Og når jeg kom hjem fra jobb kom begge glade å møtte meg.  Da fant også Tara ut at Bonnie ikke var så skummel.  Når de kom ut i hagen da og skulle tisse, begynte Tara og hoppe opp på Bonnie for å leke. Og Bonnie var med, i hverfall litt.  Og jeg var strålende fornøyd.  De fant ut det gikk fint å dele meg.  Jeg satt hver kveld med en hund delvis på fanget og sofaen og en i sofaen ved siden av meg med hode i fanget.  Dette har vært kos.  

Bonnie fant ut at hun ikke mistet status i hjemmet og da var hun fornøyd.  Tara spiste godt om kvelden. Frokost ville hun ikke ha. Tørrforet til Bonnie var ikke bra nok og jeg slet med å få henne til å drikke.  Helt til jeg fant ut at hun drakk om natta.  Og jeg fant ut mye disse dagene. Jeg er heldig som har Bonnie, hun kan jeg bare slippe ut i hagen, ut til bilen og sånt, Tara måtte ha bånd på hele tiden.  Det er veldig praktisk å ha en hund som Bonnie. Tara røytet når hun var her og ja, det er stor forskjell på de rasene. Jeg har helt glemt disse dottene.  Nå som Tara har reist hjem, savner jeg henne.  Det var skikkelig kos med to hunder disse dagene.  

Et veldig utydelig bilde av Bonnie, men måtte ha det med.  Midt i hoppet! 

Måtte bare ha med et par bilder av fuglehunden Bonnie.   Ikke ofte hun er så iherdig, det er spor som er hennes store glede her i livet.  Hun går spor etter katt, hare, rev, rådyr og ellers det meste.  Jeg gleder meg til snøen forsvinner så vi kan begynne med spor igjen.  Og nå er vi fler som vil komme sammen. Det skal bli fint. Da er det nye som legger spor, litt vanskeligere.

Snuppa mi, så glad og snill.  

Hverdagen er den samme her, ikke noe spesielt har hendt siden forrige innlegg. I hvertfall ikke noe jeg vil skrive om.   Jeg fikk med meg utstillingen i Sandefjord og NSKs utstilling på Stathelle.  Her følger vi med på onkelen til Bonnie, Oscar. De er jo så like at det er skummelt, både av utseende og væremåte. De mangler leke-genet begge to.  Begge har den gode lettstelte pelsen som ikke lager noe knuter. 

Ellers så har jeg sett på litt kurs i sommer i Sverige.  Forskjellige sporkurs som er både i helger og uker.  Tror ikke det blir noe i år, men jeg har veldig lyst til neste år.  Og til neste år blir det familieferie til Italia med hele gjengen. Grøss og gru!!!!!!!!!!!!!  Er ikke klar for den flyturen ennå.  Godt jeg har tid på meg. 

Til slutt må jeg bare si at jeg følger med alle bloggene selv om jeg ikke er god på kommentere.  Og jeg ser at det mange som leser her uten å kommentere.  FB har nok overtatt mye og det er vel litt enklere der også.  Men dette er jo litt kjekt å ha å gå tilbake til senere.  Jeg er innom Charlie sin blogg inn i mellom.  Det var en utrolig fin tid som jeg savner.  Rart hvordan det blir når en velger en annen rase. Merkelig hvordan folk oppfører seg.  Hundemiljøer er noe rart no.

I MORGEN ER DET MANDAG, JIPPI!!!!!!!!!!!!!

HA EN FIN UKE!  

 

 

 

Valpen!

Dette er ikke om en valp som jeg skal ha, tror mange fikk litt sjokk nå. Må bare si det i først linje, at dette er ikke sånn. Dette handler om en valp på 3 mnd som forsvant fra sin eier i Vestmarka. Nitrogruppa, via facebook hjalp eieren med å ta telefoner og organiserte leting, så han slapp å gå å leite med telefonen på øra.  

Jeg fant denne gruppa da Trixie, valpen på 6 mnd var borte før jul.  Dette var på Veldre, et byggefelt/område ved Farriseidet, ved E18 mot Telemark. Da tok jeg meg noen turer, fantes ikke kjent, men fikk se nye steder i Larvik jeg aldri hadde vært før. Denne valpen ble funnet etter 10 dager med veldig kalde netter. Når jeg gikk på kveldene var det –18 grader.

Vel, det var ikke denne valpen jeg skulle skrive om. Nå gjaldt det en fox terrier på 3 mnd. Første uka gikk vi i Vestmarka, jeg var ikke med hver kveld, men når jeg kunne. Med hodelykt, lommelykt og Bonnie, gikk vi i svarte skauen sammen med ei annen fra Larvik. Jeg ante ikke hvor jeg var henn, satset på hun var kjent. MEN NEI!!!!!!!!!!!!!!!! Når jeg spurte Kari-Ann hva gjør du da, hvis du går deg bort?  Kaldt svarte hun meg; da ringer jeg 1881 og spør hvor jeg er!  Hahahahaha…..denne dama kan en lære litt av.

Så dro jeg ned i Vestmarka alene en kveld, det passet ikke for andre. Bonnie er med og i mørke hadde jeg ikke veldig kontroll på hva hun gjorde. Hun holder jeg jo rundt meg hele tiden så jeg var aldri redd for at hun forsvant. Men når vi kjørte videre mot Grinda, (et avfallsanlegg) og parkerte så jeg hun hadde spydd i buret sitt. Og yes, det luktet godt, IKKE!!!!! Hun har sansynligvis spist revebæsj eller noe. Det luktet møkk og så ut som møkk. Og hun spydde og hadde diare i flere dager etterpå.

Nå avsporet jeg litt, på Grinda ble vårt siste forsøk og håp om å finne valpen. Da var det gått nesten 14 dager. Vi håpet at hvis den hadde klart å komme seg dit, hadde den tilgang til både mat og ly. Vi fikk komme inn på Grinda en søndag, vi så spor og da ringte Nitrogruppa, ved eierkontakten til politiet. De lot oss gå inn. Da fikk vi se de store garasjene med matavfall. Og de var åpene. Det ble bestemt at vi skulle sitte på vakt der sent på kveldene får å se hva som gikk til disse matgarasjene. Vi la ut matstasjoner selv også, gikk laaaangt fra området, litt opp på en høyde får å ha oversikt. Der satt vi. To og to på vakt. Når jeg satt der så jeg bare katter.

Når det var gått litt over 14 dager siden valpen forsvant, fikk vi beskjed fra eier om han ønsket å avslutte organisert leting. Han takket og takket for all hjelp. Og at vi nå måtte være realistiske å tenke at den lille sikkert ikke levde lenge. Han har fortsatt et håp, kommer nok aldri til å få ro før han finner den. Selv om den er dø. Han leter for seg selv ennå. Jeg snakket med hans kjæreste på fredag og han er fortsatt ute inni mellom.  Det tror jeg flere av jentene er også. Vi ble en liten fin gjeng som lette her. 

Når en mister en hund sånn, blir all hjelp brukt. Også synske, dyretolk og FB-grupper. Og da kan faktisk ting ta litt “av”.  Det føler jeg vel at det gjorde her tilslutt. Noen mente vel at det aldri skulle sluttes å lete og noen er gode til å sitte hjemme på dataen og kritisere og fortelle andre hva en bør gjøre.  Vel, i denne gruppa som skal være en støtte for eierne, så er det eierene som bestemmer.  Her må vi respektere det de ønsker og mener. Andre meninger holder vi for oss selv.

For å stikke fingern i  jorda….selv om en har et håp, så var vel den valpen død etter første natta. Den hadde fulgt etter den andre voksene hunden i 2,2 mil!!!!!!!!  De spora hadde vi konstatert både med sporhund og eieren selv som følgte sporene. Så det ble målt opp. Det er mye for en 3 mnd gammel valp. Den  har sansynligvis sprengt seg og lagt seg ned. Der har den fryst i hel.

 

Alt dette har gjort at interessen for spor og da finne andre hunder har våknet. Spesialspor er noe jeg har begynt å lese og se mere på.  Det ser ut som en må til Sverige for å få noe form for kursing.  I Larvik er det jo ikke en gang sporkurser eller rundering. Bonnie var jo så flink når vi var å lete.  Hun fikk beskjed om å finne valpen og hun snuste og snuste. Stakkars, hun viste jo ikke hva hun skulle lete etter. Den ene dagen fant hun en måke som lå under snøen . Når hun da gravde opp noe som så ut som pels, fikk jeg grøssninger. Trodde et øyeblikk det kunne vært valpen. Så jeg får se hva jeg finner ut av, nå som det nærmer seg våren.

Snuppa mi, så glad og snill.  Hun kan en ha to av. Det er lite å skrive om henne jeg ikke har gjort før.  For meg er hun nå perfekt og da koser vi oss bare. Nå venter vi på snøen skal forsvinne og aktivitet nr 1, spor, kan begynne.

 

På besøk hos Grethe og Chico, han vasker ørene til Bonnie. Etter knurring som han elegant overhører gir hun seg og lar seg vaske. Ser litt ut som hun ønsker min hjelp.

 

Og i dag var vi med på ake/skidag for barna i nabolaget. Våre små skulle gå på ski og da måtte vi se på.  Bonnie fikk på seg hals, ser latterlig ut, men da slipper ørene å bli fulle av snøballer. Det var ikke så kaldt i dag, men vi ble sittende og stående lenge. Greit å slippe en frossen hund.

Ha en fin vinteruke!

Tilbakeblikk og nytt år.

Litt oppsummering over hva som har skjedd i året som gikk. Synes dagene bare forsvinner og da er det greit å se litt hva som egentlig en har gjort.  Som de fleste går dagen med til jobb og faste rutiner. Men ofte skjer det litt mer som noen ganger en bare glemmer. Det er jo dumt når en blogger så sjeldent jeg gjør.

JANUAR: Stor glede, reiste og hentet Bonnie. Jeg fikk ei lita, forsiktig frøken fra Kongsvinger. Husker jeg var så spent på hvordan det ville bli å overta en unghund. Har jo bestandig hatt valper. Jeg tok 2 uker ferie i den sammenheng.  Det var vist like greit, for mamma døde samtidig. Og vips, så var hverdagen en helt annen. Dette er hendelser som stort sett fylte januar.

Første kvelden!

FEBRUAR: Kan ikke tenke på noe spesielt som skjedde da. Jo, var på utstilling med spanielklubben  i Skien. Og det ble avgjort at Bonnie ble hos meg. OG jeg begynte å trene!!!! Det er vel det som skjedde utenom alt annet med Bonnie.

MARS: Da fikk jeg endelig byttet inngangsdøra.  Jeg kjøpte en veldig lite brukt på finn.no og Marius hjalp meg. Så på et par timer en lørdag satte vi inn døra. Og jeg var veldig trist for jeg ikke kom på lapphundutstillingen i Kongsberg.

William var med og ryddet etterhvert som vi reiv.

APRIL: Dette var vel måneden som Grethe og jeg kjørte til feil fylke for å gå blodspor. Flaut! Hadde allerede testet hundene på blodspor og de er kjempeflinke. Så dette må vi bare gå videre med. Og det var da undersøkelsene mine begynte.

MAI: Dette var måneden Nøve planla blodsporhelg. Og som jeg gledet meg til å teste ut Bonnie med noen som var proffe. Ellers jobbet jeg mye fortsatt med Bonnie i miljøtrening og vanlige kommandoer. Og ikke minst, min egen trening.

JUNI: Dette var skuffelsens måned.  Bonnie fikk løpetid før tiden og bilen sang på siste verset. Helgen hos Nøve måtte avlyses.  Men bil må en ha og en ny ble kjøpt inn. Jeg fikk med meg litt av Sandefjord utstillingen, men ikke lapphunden. Det var få hunder påmeldt og de var ferdig innen jeg kom. Men en liten prat med 2 stk. Sidsel/Sissel fikk jeg med meg. Jeg skulle jo ha stilt Kaysa der for Kristin, men hun hadde løpetid.

 

Fiiiine Kaysa!

JULI: Ferietid og sverigetur. Jeg har vært på Ullared for første gang. Og det bør gå minst 1 år  i mellom hver gang. For du er rimelig lei av shopping når en har vært der. Senteret er så stort at de har røykerom.  Det er umulig å komme seg ut før du kommer til kassa. Og så har jeg vært på min første konsert. Stavernsfestivalen!  Kent og Sivert Høyem. Slett ikke dårlig til å være trege Nina.

AUGUST: Jeg fikk passe Chico ved to anledninger. Det var moro å ha to hunder, selv en hanne som veier nesten dobbelt av Bonnie. Det var også varmt på den tiden og Chico er en bade hund.  Bonnie er ei pyse. Men det hjalp å ha en annen hund som viste henne at dette er ikke farlig.

Bonnie vil ikke og prøver å klatre på meg. Chico kommer hjelpende til.

SEPTEMBER: Kantarellsøkkurs!  En morsom helg for både meg og Grethe. Begge hundene var med og vi storkoste oss. Bonnie fyller 2 år, og tenk hun har ikke vært hos meg i 1 år ennå. Ikke nok med det, siste helgen klaffet endelig alt så jeg fikk meg en tur til Nøve. Dette er faktisk høydepunkte for i år. Det er vel bare Gry som skjønner hva jeg mener når en “lander” litt når en kommer dit. Jeg skulle vært en tur til i høst, men det fikk jeg ikke til.

Meg og Bonnie med Bergheim i bakgrunn.

OKTOBER: Tempoet mitt i hverdagen har blitt satt ned nå og jeg jobber ikke like mye. Jeg trener bare en gang i uka.  Sånn har det vært en stund og ting har blitt mye bedre. Jeg har fått mye mer energi igjen.  Endelig fikk jeg byttet de to store stuevinduene mine. Jeg bestilte dem på nettet og fikk dem levert på døra. Marius og Bjørn kom en lørdag og hjalp meg å få dem inn. De var dritt-tunge. Unnskyld uttrykket!  Men det var de.

 

Sjekk sofaen min, det var litt av en jobb jeg hadde den kvelden.

NOVEMBER:  Ikke noe spesielt denne måneden. Vi slipper hundene på Kyststien og koser oss. Det er mye regn og ørene til Bonnie er støtt våte. Jeg bestemmer meg for å klippe henne på lengden. Stakkars!  Men slett ikke verst. Kan godt ha litt kortere ører, Bonnie. Nå håper jeg ikke oppdretter leser dette. Da får hun nok grøssninger, hihi.

Ei kjempeflink jente på innkalling.

DESEMBER:  Julen er i gang og det er jobbingen igjen.  Desember er litt mer masete enn andre månder. Jeg har ikke bakt et slag i år. Bare gjort det jeg må. Slappet av på fritiden. Når det var kaldt måtte jeg jo jage Bonnie ut. Hun vil ikke ut i regnevær eller når det er kaldt. Jeg blir jo lat av en sånn hund.

Nå er det nytt år og nye muligheter. I dag begynte vi dagen med en lang tur med Grethe og Chico.

Chico har vært skikkelig tilhenger i dag. Bonnie har hatt løpetiden i jula og det lukter vist godt der ennå.

Mamma, hjelp meg!  Det hjalp ikke med knurring eller glefsing. Han var der hele tiden.  Bonnie gav opp til slutt. Hun snuser og gjør sitt, han henger etter i bakenden hennes. Det var turen i nesten 2 timer i dag.

Hvis hun satte opp farta som kom hun litt unna. Chico er stor og tung og ikke så kjap.

Tunga på tørk og vill i blikket. Tror han sover godt nå. Men go er han uansett, til vanlig. Snill som dagen er lang.

Til slutt begynte han å hoppe på Bonnie og vi torte ikke mer. Jeg hadde pigger og det hadde ikke Grethe. Så jeg tok han i bånd. Han synes det var såååå dårlig gjort at Bonnie fikk springe løs. Dere ser jo den isete veien bak meg. Det er egentlig en trakor vei mellom to jordet. Det er glatt på tur nå. Derfor gikk vi på jordet og i skogen i Tjølling i dag.

Til slutt en liten “ting”,  i morgen er det 1 årsiden jeg hentet Bonnie. En liten merkedag.  

 

HA EN SUPER UKE, ALLE SAMMEN!

En liten oppdatering!

Ja, nå er det lenge siden sist.  Synes jeg gjentar meg selv der hver gang jeg blogger. Det blir ikke mye av det nå. Dagene bare forsvinner. Noe er stress og mas, noe er gøy og moro. MEN sånn er vel livet. Kan ikke gå igjennom det på en blomstereng. Oj, dette hørtes nesten deprimerende ut. Det var ikke meningen.   Jeg har det fint og koser meg masse.

Har ikke tatt så mange bilder i det siste. Det er lissom tatt det meste som er gøy. Nå blir det mer på oppstilling og natur. Bonnie er med på tur, men vanskeligere å ta bilder av. Hun er rundt meg hele tiden. Og i høst har det vært såååå mye regn og så kom kulda. Akkurat der er Bonnie rar. Regner det så vil hun ikke ut. Jeg må jage henne ut i hagen for å tisse. Ellers er hun tett. Og er det kaldt, ja da fryser hun.  Nå har hun røytet masse i oktober og først nå kommer det en mer ullen vinterpels. Og nå i desember kom løpetiden. Ja, det er mange opplevelser med snuppa mi.

Sånn ellers består hverdagen av det samme som sist. Jobb,hund og trening. I den rekkerfølgen. Etter magesåret mitt så har jeg satt med farten litt, behøver ikke å rekke alt. Nå er det bare trening 1 gang i uka fast. Får jeg tid til en gang til så er det en gode. Bonnie trenes fortsatt i vanlig hverdagslydighet. Bare litt og heller ofte. Hun er veldig ivrig når det gjelder godbit. Da er det ikke måte på hva hun prøver på.  MEN, hun er en fuglehund og nesen går når vi er på tur. Hun må gå i kort bånd for å ha fokus på annet. Sele betyr ; nå kan jeg gjøre som jeg vil. Halsbånd betyr; nå går vi pent.  Dette er veldig greit. Bonnie er sta og bare må teste meg for å se om reglene gjelder hver dag. Men hun gir seg fort. Heldigvis!  Hun er myk så jeg behøver aldri å være streng med henne.  Selv om hun bare MÅ prøve seg, haha. Jeg tror aldri jeg har måttet heve stemmen til henne. Tenk, nå har hun vært her snart i 1 år. Jeg føler hun har vært her mye lenger.

Jeg hadde William på overnattning for noen uker siden. Nå er han blitt stor. Han ligger på eget rom. Og når jeg våkner av at han roper, “jeg må tisse”, og springer på do. Ja da er han blitt stor. Han er snill som en engel og en moroklump. På bildet her har han lånt vottene min og luen min.  Han ville jo på skogstur når han er her. For da går vi tur med Bonnie. Og når han er blitt så stor så er det lettere å ha han med på en lengre tur. Andrea er fortsatt “diva”. Hun er jo sjarmtrollet også, da. Men William er det lettere å ta bilder av.

  Nå er det snart jul og jeg skal jobbe kvelden på lillejulaften og dagen på julaften. Og etterpå er det bare Kirsti og meg i år. Marita og Marius skal til Maritas familie i år. Det blir nok en stille og rolig jul. Vi har jul med Marita og Marius 2juledag. Da tar vi gavene med dem. Så blir det litt jul to ganger hos oss i år. Det er blitt dårlig med julbakst og vask. Det for vi ta når det kommer. Ikke går det mye kaker hos oss heller. Så jeg tipper ingen savner det. Pynten er framme og gavene pakket. Da er det jul her. Bonnie får sin første julegave i år. Hun har aldri feiret jul før. Nå blir det gaver og god hundemat.  Den frøkna er dessverre blitt bortskjemt.

 

MED DETTE VIL BONNIE OG JEG ØNSKER DERE ALLE

EN RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!

 

Litt fra september.

Kantarellsøkkurs er moro. Det lærte jeg med Charlie og jeg bestemte meg når jeg fikk Bonnie at hun skulle få prøve det hun også.  Og i september var det noen som tok en tur til Kongsberg for å prøve.

Chico og Bonnie er sååå klare.

Det var 8 hunder med denne gangen. En dachs, en snauzer, en border collie, en australsk gjeterhund og 3 stk engelsk springere. To kom til og med fra Bergen for å gå på kurset.

Grete og jeg viste at hundene våre kunne bruke nesen, men skjønte dem hva kantarell var?  Jo da, det gikk fort. Flinke var dem, begge to.  Chico søker i store områder og trenger større plass enn Bonnie. Hun søker og søker. Og vis ikke jeg er kjapp nok til å følge med henne, så kommer hun med kantarellen i munnen til meg. Vi fikk oss en god latter da vi oppdaget det.

Border Collien var en import fra Australia. Og helt anneledes enn de vi har her.  Det fantes ikke noe stress i den. Og ett helt annet ansikt. Mye mer bred og bamsete i ansiktet. Og den hadde ikke gjeterhundinstinkter. Veldig fin og rolig.

Nå må vi bare trene inne på å markere funn.  Bonnie må skjønne å sitte, ikke ta soppen til meg. Så frysa har flere kantareller til trening.

Bonnie-ponnie trives med å springe i det fri. Det går endel utover båndgåingen.  Der er hun IKKE flink. Så når jeg går alene med henne så har vi både halsbånd og sele på. Litt trening og litt tur.  Springeren er utrolig vimsete og ivrig så dette kan ta tid. Ellers er hun perfekt.  

SÅÅÅÅÅÅÅ dro vi til Hallingdal!!!!!!!!!!!  Og gud så deilig!!!!!!  Nøve er jo verdens beste vertskap. Olabua var varm og god når vi kom.  Og vi kom jo rett til rallylydighetstrening. Linn og Nøve hadde laget bane og det var bare å slenge seg rundt.  Bonnie har ikke blitt trenet med før og kan bare sitt og ligg. Og noen ganger kan hun bli.  Dette er ikke noe jeg har prioritert.  Så dette ble en utfordring. Moro var det. Vi gikk banen 2 ganger og Bonnie hang med. Men det var det. Hun skjønte ikke noe og viste ikke hva “på plass” er. Tror vi holder oss til spor av forskjellige varianter. Nalle var flink med mammaen sin, kontakten og sitt, det satt. Selv om formen ikke var bra. Tussi fikk prøve seg også, kjempeflink hun også. Men dronningen av rallylydighet var Hedda. Den lille dachsen.Så spiste vi deilig lasagn med drikke. Og prater masse, mye å ta igjen når det er over et år siden sist. Altfor lenge.

Bonnie skjønte ikke hvorfor Nøve har fulgen i bur. Eller er det en fugl?

Så kom lørdagen og jeg sov lenge. Deilig å bare ta det med ro selv om en er på besøk. Det var den store turdagen, vi skulle bestige Hallingnatten.

Se så vakkert. Det var så flott å gå der. Bratt var det til tider for ei byjente som meg. Nøve hadde funnet en fin og variert sti. Vi gikk og gikk, jeg ble varmere og varmere. Og måtte bare få av meg noen klær. Jeg som er så redd for å fryse hadde jo kledd meg bra.

Bonnie koset seg masse, bare synd det var båndtvang på fjellet ennå. Men hun hadde langline så det gikk fint. Like greit egentlig. Når vi nærmet oss toppen så møtte vi på snøvær og veien ble glatt. Da snudde vi og det synes jeg var like greit. Ikke hadde vi fått sett noe fra toppen og jeg var møkksliten. Bare å innrømme det. En trener ikke mye på fjelltopper på treningsstudio. Tempo oppover var nok litt fort for meg. Nedover følte jeg at jeg danset. Unntagen ankelen min begynte å krangle.  Merket jeg ikke hadde tatt med meg støttebandasje. Vel, det var en fin tur og jeg vil gjerne ta den igjen, bare på sommeren. Da behøver vi ikke å tenke på snø.

Fotografen på jobb!

Når vi kom ned så smakte det med mat og kaffe. Vi skravlet litt med resten av gjengen før vi reiste hvert til vårt. Og da var både jeg og Bonnie våte og kalde. Deilig å komme hjem til Olabua og fyre i ovnen, legge bikkja under dyna og få av seg våte sokker. Jeg satt i nesten 1 time å bare så inne i flammene og sløvet. Tilslutt tenkte jeg at Nøve må jo tro jeg er rar som ikke kommer til henne. Jeg var jo tross alt på besøk. Men Nøve sløvet hun også og hadde akkurat den samme følsen som meg. Så ble det småmat og lefse til. Nydelig!!!!!! Det kan jeg spise neste gang jeg kommer også, Nøve.

Søndag ble det en lang morgen, deilig!  En liten tur rakk vi før Tussi skulle reise hjem. Hege kom mens vi var på tur. Hun er da så koselig så vi pratet nesten til jeg skulle dra. Men Nøve hadde jo lagt et blodspor til oss. Måtte jo se Bonnie i jobb. Jeg lærte av Nøve at Bonnie skulle få lenge line for å jobbe. Jeg har nok brukt for kort line på henne og nå jobbet hun sakte og nøye. Det var en fryd å se på. Jeg ble så stolt av lille-jenta mi. Dette varmer en mors hjerte. Så måtte vi dra. Marius hadde bursdag og jeg håpet på å rekke litt av bursdagen hans.  Når jeg reiser fra Nøve blir det alltid så travelt, vi skal lissom rekke så mye i siste liten.  Nøve, glemte å stjele de avleggerne.  Tar dem neste gang.

Nøve har skrevet så fint om denne helgen på bloggen sin her.

Når jeg kom hjem var jeg så deilig sliten. En vellykket helg var over. Og jeg håper jeg kan ta en tur en annen gang.

Tusen takk for en super helg, Nøve!!!!!  Kan ikke få sagt det mange nok ganger.  

Nå snuser jeg på å ta et sporkurs med Bonnie 20-21 oktober. Det er personspor, og det har vi ikke prøvd før. Kanskje det kan bli for mye forskjellig spor? Vet ikke helt hva jeg skal gjøre.  Får se hva som skjer.

Til neste gang……ha det fint, alle sammen!